Jeg har levd et liv som har gått i hundre.
Jobb og studier samtidig. Fulltid pluss verv pluss alt. Aleneforsørger. Egen business. Daglig leder. Sjefredaktør. Spesialpedagog i årevis, med den samme jobbdisiplinen som da jeg var frilansjournalist.
Stressa hele livet. Fra barndommen av. Et hode som aldri fikk ro.
Bratte læringskurver elsker jeg egentlig. Det gir et rush av en annen verden. Problemet er når du ikke tar pause etter en hardkjøringsperiode — og jeg har bare startet en ny. Å roe ned betydde jo bare at jeg begynte å tenke og fundere. Og det hadde jeg ikke lyst til.
Så det ble full fart, hele tiden, store deler av døgnet.
Jeg har spist ved skrivebordet. Stående. Gående. Kjørt i meg lettvintmat. Jeg aner ikke hvor mange kilo, kanskje tonn, med smågodt jeg har spist i mitt liv.
Dette er sukkeravhengighet. De som sier at det ikke finnes, har ikke skjønt noen ting. Finnes ikke forskningen som dokumenterer det, er det fordi ingen har forsket på det. Det er min påstand. Men jeg er helt sikker på at alle som sliter med det samme kjenner seg igjen.
Og så kommer smellene.
Den første varte et års tid. Jeg reiste meg. Jobba på. Mer ansvar, mer moro, fortsatt jobb og studier — og litt ekstra påfyll av noen nye traumer. For traumene lå der allerede. Jeg var bare ikke bevisst på dem.
Jeg meldte meg på mindfulnesskurs for å få kontroll på stresset. Seks uker, ukentlig oppmøte. Jeg var på tre eller fire. Jobba i stedet.
Ny smell. Ryggen tvang meg i sengeliggende. Svarte ikke på telefonen. Sjekka ikke mail. Orket ikke lage mat. Etter et år godtok jeg å gå på antidepressiva — og et nytt mindfulnesskurs. Denne gangen kom jeg hver gang. Jeg var sykmeldt, jobbet nesten ingenting, og skjønte endelig hva psykologspesialisten faktisk formidlet.
Jeg omskolerte meg. Pedagogikk. Lærer. Så undervisningsinspektør, så egen butikk som gikk konkurs, så lærer igjen. Ga alt. Leste meg opp på forskning og god undervisningspraksis. Lærte om diagnoser og traumer hos barn. Brukte pusten mye, for å holde meg rolig sammen med de som utagerte.
Utviklet allergier. Fikk hjernerystelse. Begynte å bli syk — jeg, som knapt hadde vært syk i hele mitt liv. Og selvtilliten begynte å ryke.
Ny smell. Verre enn noen gang. Selvtilliten var borte. Og midt i det hele skled jeg på isen og knuste håndleddet. Endte opp med kroniske smerter og en CRPS-diagnose.
Tre måneder etter, fortsatt med store smerter og trekantede smertestillende, blir jeg spurt om å overta drifta av en lokalavis i krise. Bli daglig leder og sjefredaktør — igjen. Jeg friskmeldte meg femti prosent. Byttet smertestillende til noe jeg kunne kjøre bil med. Søkte permisjon fra skolejobben. Rett inn i konflikter, kaos, nesten konkurs, og en enorm oppbyggingsperiode.
Jævli mye stress. Men jeg fikk det til.
Så brakk jeg beinet — mens jeg forberedte et styremøte. Gjennomførte møtet selvsagt. Massevis av smertestillende og et tens-apparat koblet til kroppen store deler av døgnet fra før gjorde at det gikk. Kjørte selv en time til legevakten. Dagen etter: møte med en ekstern samarbeidspartner. Fikk skinne på beinet. Da var det slutt på å kjøre bil.
Og så smalt det, den foreløpig siste gangen.
Her er jeg fortsatt. Depresjoner. Fysiske smerter. Fatigue. Medisiner, psyko-motorisk fysioterapi, psykolog, psykiatrisk sykepleier, traumeterapi, Nav, leger, rehabilitering, AAP og dårlig råd. You name it.
Men gir jeg meg?
Ikke faen.
Jeg driver markedshage med en gårdeier i nabolaget. Vi har høner og griser. Jeg starter nettkurs i fermentering. Meningsfylte ting — men jeg må ta det i et roligere tempo enn jeg egentlig vil. Jeg håper det blir stort en dag, og at jeg blir frisk nok til å være selvforsørget igjen. Men jeg må gi meg tid.
Og gjøre de tingene som er bra for meg.
Som å spise ordentlig. 80 prosent råvarebasert mat, ispedd noen porsjoner fermentert mat hver dag.
For jeg vet det. Jeg har erfart det før. Når jeg spiser ordentlig råvarebasert mat, får jeg det bedre. Lettere i hodet. Gladere. Mer energi. Orker å være sammen med andre — og få det påfyllet gode relasjoner faktisk gir. Orker å bevege meg. Alt sammen ting som gir grunnlag for bedre helse.
Og når jeg i tillegg spiser fermentert mat, får jeg kontroll på maten og på mikrobiomet mitt. Og det gir meg mer ro og mindre stress.
Det ønsker jeg at du skal få også.
Fermentering krever veldig lite hands on. Jeg rakk det da livet gikk i 100 også. Har du først laget det, kan det stå lenge. Da er det bare å forsyne seg. Og når vi er gåene, knekte, slitne — da trenger vi at de gode valgene er lettvinte.
Fermentering er konkret. Billig. Krever mye mindre enn å bygge god søvnhygiene, begynne å trene, eller ta tak i stressreduksjon og meditasjon. Alt det er bra. Alt er viktig. Men noen ganger trenger vi bare noe håndterlig. Noe konkret og for hånden.
Da er fermentering et greit sted å starte, synes jeg.
Kanskje det passer for deg også.
Det håper jeg.