Og så satt vi der da med en hel haug med grønnsaker som hadde vært utstillingsdekor. På Dyrskun i Seljord var matteltet nemlig dekorert med grønnsaker. Da vi drev og rigget ned så vi en dame som slepte en sekk med grønnsaker etter seg. Dekoren skulle ned og grønnsakene bort. Om ikke de ble reddet ble de kanskje kastet eller dyrefôr. Vi fikk det ikke til. Så mye krabber vi rundt i åkeren og dyrker grønnsaker selv, så mye arbeid vet vi ligger bak at her var det bare en ting å gjøre: Redde dem. Og ta dem med hjem. Så barna som var med oss ble sendt på grønnsakjakt i mat-teltet. Og gjett om det var to jenter som høstet alt de fant. Og det var ikke lite. Teltet er enormt. Og så er man hjemme da, sliten, med mye grønnsaker. Mer enn små husholdninger kan spise på en uke eller to. De må konserveres. Og da er det takk og lov for fermentering. Den raskeste, minst rotete formen for konservering av grønnsaker. Så nå skal det kuttes og knas og mikses og puttes på glass. La det stå 7-10 dager og så settes ned i matkjelleren. Klar til bruk når de trengs. Gratis gourmet.

I dag har jeg satt i gang mitt første forsøk på å fermentere. AI syns kål var en god ide å starte med, så da får vi se😅

Hjerneforskningen gjør stadig nye fremskritt. Det er ikke veldig mange år siden man tenkte at hjernen var ferdig utviklet i 25-årsalderen og at sånn hjernen var da var sånn den ville bli resten av livet. Vi kunne lære oss litt nye ting, men det ville gå saktere og hjernen ville bli gradvis dårligere. Noen barn kunne man bare gi opp fordi hjernene deres var så skadd at det ikke var så mye håp om at de ville kunne klare noe mer. Nå vet vi at hjernen kan utvikle seg hele tiden. Gjennom oppveksten bygges det motorveier i hjernen, stadig stitråkking i de samme mønstrene blir til motorveier etterhvert, og de styrer hvordan vi reagerer og gjør ting helt automatisk. Bra ting og ikke så bra ting. MEN, og akkurat dette er så fantastisk flott, hjerneforskerne har funnet ut at det veinettet trenger ikke være det eneste vi har resten av livet: Vi kan tråkke nye stier etter nye mønstre som etterhvert kan bli kommunale veier, fylkesveier og etterhvert kanskje motorveier. Der vi føler, opplever og gjør tingene slik vi vil, ikke slik mønstrene ble i barndom og oppvekst. Dette kommer ikke uten kamp. Det er krevende å endre tankemønstre, å endre måten du reagerer på, håndterer ting, gjør ting. Du blir sliten av det. Og det er skummelt. Det gamle, uansett hvor håpløst, utrygt og nedbrytende det er, føles trygt for deg. Fordi det er det du kjenner, det du kan. En gang i tiden var det det som var bra for deg. Så det krever mot. Det krever at du tør. Og å tørre å gjøre noe nytt er en muskel som kan trenes. På samme måte som alle andre muskler. Alle små og store ting som du ikke har gjort før er å tørre. Denne helga skal jeg på Dyrskun i Seljord og hjelpe venninner av meg som driver et gårdsmeieri. Jeg har hjulpet dem på julemarkeder før. Men jeg har aldri vært på Dyrskun. Jeg har kun kjørt gjennom Seljord. Det eneste jeg vet er at Dyrskun trekker tusener av mennesker til ei lita bygd en helg i året. 800 utstillere stiller med mannskaper for å selge produkter. Jeg forventer kaos. De sier man blir vist hvor man skal kjøre for å parkere og at det går greit. Og så skal jeg gå til matteltet. Jeg gruer meg. Jeg vet ikke om formen holder en gang. Men jeg gjør det. Jeg kunne funnet på en unnskyldning for å ikke gjør det. Men hvor er moroa i det?