Hva trenger du mer av denne uken? Del gjerne hvorfor i kommentarfeltet 🧡

Jeg har tenkt litt på hva jeg egentlig ønsker at Gnist i hjertet skal være. Ja, jeg ønsker at dere skal lære ting her inne. At dere skal bli bedre kjent med dere selv, forstå tankene deres, finne mer ro, sette grenser og sakte, men sikkert finne tilbake til gnisten. Men kanskje enda viktigere: Jeg ønsker at dette skal være en flokk. Et sted hvor du ikke trenger å late som. Hvor du ikke trenger å komme inn og si «det går fint» når det egentlig ikke gjør det. Hvor du kan være den som heier den ene dagen – og den som trenger å bli heiet på den neste. Hvor du kan dele en seier uten å være redd for å ta for mye plass. Og dele en tung dag uten å føle at du er for mye. For vi mennesker trenger mennesker. Men vi trenger ikke nødvendigvis mange mennesker. Vi trenger de menneskene vi kan senke skuldrene sammen med. De som tåler hele oss. De som tåler et nei. En dårlig dag uten at du må smile. Stillhet. At du feller noen tårer. Delt latter, at du drømmer stort uten at du blir dømt hvor andre tenker at det kommer aldri til å skje. Og selvfølgelig - tåle alle dine rare sider. Og den versjonen av oss som kanskje fortsatt prøver å finne ut av ting. Jeg håper du har noen slike mennesker utenfor dette fellesskapet også. ❤️ Og hvis du ikke har funnet flokken din enda, så håper jeg du kan finne noen av dem her. For jeg vil ikke at Gnist i hjertet bare skal være et sted du logger inn for å «jobbe med deg selv». Jeg vil at du skal kunne komme inn her med kaffekoppen, håret til alle kanter og livet litt på halv tolv – og likevel kjenne: Her kan jeg være meg. Og at du kan føle at her trenger jeg ikke prestere. Her er det plass til meg også, hele meg. Kanskje noe av gnisten vår faktisk finnes akkurat der. Ikke i enda mer vi skal fikse ved oss selv. Men i følelsen av å bli sett, bli møtt og få være 100 % oss selv sammen med andre. Takk for at akkurat DU er en del av denne flokken. 🔥❤️ Del gjerne under: Hva betyr en trygg flokk for deg? Har du en flokk?

I dag måtte jeg selv gå til kurset mitt, for selv om jeg har jobbet med meg selv og kommet veldig langt. Så har jeg dager hvor jeg kjemper litt. I mange dager nå har jeg pushet gjennom, for det er ting jeg ville ha gjort. Det var både hyggelige ting, men også mange «må»-oppgaver på lista. Og alt gikk egentlig veldig bra, men hver dag kjente jeg at jeg var litt mer sliten enn den forrige dagen. Og i dag så sa det bare stopp. Jeg ble litt irritert, frustrert og utålmodig. Men så kom jeg på hva jeg faktisk var bra for meg å gjøre; nemlig AKSEPT Det å tillate meg selv til å gi meg selv litt rom, pustepause og kjærlighet. Det å gi meg selv tillatelse til å senke skuldrene og slutte å krangle. Og da tok det ikke lang tid før jeg landet litt, kjente kjærligheten til meg selv som ga meg roen og tilslutt energien. Det er et av de vanskeligste kurstemaene, de aller fleste jeg har snakket med synes den er den vanskeligste, men den viktigste ❤️ Så selvom du er på et annet sted enn meg så trenger vi alle disse verktøyene, disse tankemåtene. Så hvis du har en tung dag, hvor du kjenner du er ekstra sliten - gå inn her, så får du verktøyene ting å komme deg opp igjen Trykk her —->

Her kommer det et lite brev fra meg til deg. I en hverdag som ofte er litt travel og noen ganger upersonlig. Så vil jeg dele hvordan mitt liv var, så du blir litt kjent med meg som person og hvorfor jeg har valgt å skape dette felleskapet. Du skjønner, for 6 år siden var jeg utbrent, egentlig for 7-8 år siden, det var da det var på sitt tøffeste. For da hadde jeg en 1åring hjemme. Jeg prøvde å balansere livet. Jeg jobbet som lærer, var tilstede for barn der på barneskolen. Og så hadde jeg guttungen min hjemme, og i barnehagen. Jeg gikk hele tiden med konstant dårlig samvittighet, jeg prøvde å være tilstede på jobb, for de barna der, være kreativ, hjelpe, lære, være morsom sånn at det fengte. Og så da jeg kom hjem skulle jeg ha tålmodighet og empati for en liten ettåring. Jeg hadde høye forventninger til meg selv ift hva jeg skulle gi som mat o.l til barnet og være aktiv i barselgruppa, I tillegg til dette hadde guttungen kolikk og mannen min jobbet døgndrift for å bygge firmaet. Det var som å fylle på vann i en sil, og håpe at vannet ville holde seg der. Spol 3 år frem i tid og jeg er sykemeldt fordi jeg ikke mestret jobben. Mestringsfølelsen var lik 0 på alle plan. Hverdagen består av smerter fra morgen til kveld, holde ut, levere guttungen i barnehagen, dårlig samvittighet for at han er der, for jeg er jo bare hjemme. Prøve å være tilstede når han kommer hjem, prøve å lage grei mat, klandrer meg for at jeg ikke lager mat fra bunn, jeg er jo bare hjemme. Andre sier det samme "Spør Tine, hun er jo bare hjemme" Det å ikke kjenne på noe mestringfølelse, alt er grått, lite glede i hverdagen, alt er et ork, for selvom man hviler får man aldri energi. Høye skuldre, stram nakke og hodepine. Det er oppskriften og symptomene på utbrenthet. Jeg klarte heldigvis å snu det, det skjedde ikke over natten, men jeg kjente at det var tungt å ta den reisen alene, derfor skapte jeg dette felleskapet, for det er godt å ha en flokk å støtte seg på. I tillegg til at alt det jeg gjorde selv - har jeg gjort om til kurset du får tilgang på som medlem. 🧡