I dag har jeg satt i gang mitt første forsøk på å fermentere. AI syns kål var en god ide å starte med, så da får vi se😅

Og så satt vi der da med en hel haug med grønnsaker som hadde vært utstillingsdekor. På Dyrskun i Seljord var matteltet nemlig dekorert med grønnsaker. Da vi drev og rigget ned så vi en dame som slepte en sekk med grønnsaker etter seg. Dekoren skulle ned og grønnsakene bort. Om ikke de ble reddet ble de kanskje kastet eller dyrefôr. Vi fikk det ikke til. Så mye krabber vi rundt i åkeren og dyrker grønnsaker selv, så mye arbeid vet vi ligger bak at her var det bare en ting å gjøre: Redde dem. Og ta dem med hjem. Så barna som var med oss ble sendt på grønnsakjakt i mat-teltet. Og gjett om det var to jenter som høstet alt de fant. Og det var ikke lite. Teltet er enormt. Og så er man hjemme da, sliten, med mye grønnsaker. Mer enn små husholdninger kan spise på en uke eller to. De må konserveres. Og da er det takk og lov for fermentering. Den raskeste, minst rotete formen for konservering av grønnsaker. Så nå skal det kuttes og knas og mikses og puttes på glass. La det stå 7-10 dager og så settes ned i matkjelleren. Klar til bruk når de trengs. Gratis gourmet.

Hjerneforskningen gjør stadig nye fremskritt. Det er ikke veldig mange år siden man tenkte at hjernen var ferdig utviklet i 25-årsalderen og at sånn hjernen var da var sånn den ville bli resten av livet. Vi kunne lære oss litt nye ting, men det ville gå saktere og hjernen ville bli gradvis dårligere. Noen barn kunne man bare gi opp fordi hjernene deres var så skadd at det ikke var så mye håp om at de ville kunne klare noe mer. Nå vet vi at hjernen kan utvikle seg hele tiden. Gjennom oppveksten bygges det motorveier i hjernen, stadig stitråkking i de samme mønstrene blir til motorveier etterhvert, og de styrer hvordan vi reagerer og gjør ting helt automatisk. Bra ting og ikke så bra ting. MEN, og akkurat dette er så fantastisk flott, hjerneforskerne har funnet ut at det veinettet trenger ikke være det eneste vi har resten av livet: Vi kan tråkke nye stier etter nye mønstre som etterhvert kan bli kommunale veier, fylkesveier og etterhvert kanskje motorveier. Der vi føler, opplever og gjør tingene slik vi vil, ikke slik mønstrene ble i barndom og oppvekst. Dette kommer ikke uten kamp. Det er krevende å endre tankemønstre, å endre måten du reagerer på, håndterer ting, gjør ting. Du blir sliten av det. Og det er skummelt. Det gamle, uansett hvor håpløst, utrygt og nedbrytende det er, føles trygt for deg. Fordi det er det du kjenner, det du kan. En gang i tiden var det det som var bra for deg. Så det krever mot. Det krever at du tør. Og å tørre å gjøre noe nytt er en muskel som kan trenes. På samme måte som alle andre muskler. Alle små og store ting som du ikke har gjort før er å tørre. Denne helga skal jeg på Dyrskun i Seljord og hjelpe venninner av meg som driver et gårdsmeieri. Jeg har hjulpet dem på julemarkeder før. Men jeg har aldri vært på Dyrskun. Jeg har kun kjørt gjennom Seljord. Det eneste jeg vet er at Dyrskun trekker tusener av mennesker til ei lita bygd en helg i året. 800 utstillere stiller med mannskaper for å selge produkter. Jeg forventer kaos. De sier man blir vist hvor man skal kjøre for å parkere og at det går greit. Og så skal jeg gå til matteltet. Jeg gruer meg. Jeg vet ikke om formen holder en gang. Men jeg gjør det. Jeg kunne funnet på en unnskyldning for å ikke gjør det. Men hvor er moroa i det?

Her om dagen gikk jeg ned for telling. Jeg lå halvannet døgn i senga. Helt slått ut. Og så tenker du kanskje, men hun der er ikke hun supersunn og spiser masse fermentert mat? Fermentert mat er superbra for for tarmen din, for kroppen din, for hodet ditt. Spiser og drikker du fermentert mat regelmessig, så blir det flere gode mikrober i tarmen din, det blir mer mangfold der og det blir flere av de gode. Det betyr at det blir færre av de som ikke er bra for deg. MEN, det betyr ikke at du aldri mer vil bli syk eller får en dårlig dag eller ti. Sånt skjer i dette livet, uansett. Samtidig, så merker jeg at når jeg spiser fermentert mat og litt ulike varianter, regelmessig, så går mine dårlige dager fortere over. De kommer sjeldnere. De varer kortere. Og da blir jeg fortere glad igjen. > Vi trenger alle flere glad-dager, så putt en glad-emoji i kommentarfeltet. De kan også hjelpe. Jeg gjør andre ting også som å jobbe med søvnen, den sirkadiske rytmen, være utendørs, bevege meg, periodisk faste, mye fiber (og der hjelper også de fermenterte grønnsakene så det blir 2-i-1) og så videre. Men den fermenterte maten og drikken er så enkel å få i seg at det ikke krever noe. Og det er fint med helsetiltak som ikke krever noe og som i tillegg gjør livet litt enklere. Middag: Kjøtt, poteter og surkål. Laks, ris og kimchi. Taco toppet med surkål. Knaske på noen fermenterte gulrotskiver sammen med frokosten. Fermenterte knutekålstaver sammen med lunsjen. Kombucha om kvelden, sammen med dreamcheese og surdeigskjeks. For meg er det et enkelt valg: Når det smaker godt, er tilgjengelig og gir en god effekt på helsen min, så gjør jeg det. Og da redder fermentering på en måte livet mitt. Fordi da kan jeg gjøre mer av det jeg ønsker. Jeg får friheten til å gjøre det jeg liker, det jeg vil og det som gjør meg GLAD > Kjør på med glad-emojier i kommentarfeltet om du også vil bli mer glad

Jeg har levd et liv som har gått i hundre. Jobb og studier samtidig. Fulltid pluss verv pluss alt. Aleneforsørger. Egen business. Daglig leder. Sjefredaktør. Spesialpedagog i årevis, med den samme jobbdisiplinen som da jeg var frilansjournalist. Stressa hele livet. Fra barndommen av. Et hode som aldri fikk ro. Bratte læringskurver elsker jeg egentlig. Det gir et rush av en annen verden. Problemet er når du ikke tar pause etter en hardkjøringsperiode — og jeg har bare startet en ny. Å roe ned betydde jo bare at jeg begynte å tenke og fundere. Og det hadde jeg ikke lyst til. Så det ble full fart, hele tiden, store deler av døgnet. Jeg har spist ved skrivebordet. Stående. Gående. Kjørt i meg lettvintmat. Jeg aner ikke hvor mange kilo, kanskje tonn, med smågodt jeg har spist i mitt liv. Dette er sukkeravhengighet. De som sier at det ikke finnes, har ikke skjønt noen ting. Finnes ikke forskningen som dokumenterer det, er det fordi ingen har forsket på det. Det er min påstand. Men jeg er helt sikker på at alle som sliter med det samme kjenner seg igjen. Og så kommer smellene. Den første varte et års tid. Jeg reiste meg. Jobba på. Mer ansvar, mer moro, fortsatt jobb og studier — og litt ekstra påfyll av noen nye traumer. For traumene lå der allerede. Jeg var bare ikke bevisst på dem. Jeg meldte meg på mindfulnesskurs for å få kontroll på stresset. Seks uker, ukentlig oppmøte. Jeg var på tre eller fire. Jobba i stedet. Ny smell. Ryggen tvang meg i sengeliggende. Svarte ikke på telefonen. Sjekka ikke mail. Orket ikke lage mat. Etter et år godtok jeg å gå på antidepressiva — og et nytt mindfulnesskurs. Denne gangen kom jeg hver gang. Jeg var sykmeldt, jobbet nesten ingenting, og skjønte endelig hva psykologspesialisten faktisk formidlet. Jeg omskolerte meg. Pedagogikk. Lærer. Så undervisningsinspektør, så egen butikk som gikk konkurs, så lærer igjen. Ga alt. Leste meg opp på forskning og god undervisningspraksis. Lærte om diagnoser og traumer hos barn. Brukte pusten mye, for å holde meg rolig sammen med de som utagerte.